Veving er en eldgammel kunstform som har blomstret sammen med menneskelig sivilisasjon. Dens opprinnelse kan spores tilbake til det primitive samfunnet, da folk for å overleve begynte å bruke lett tilgjengelige plantefibre som trebark og gressblader for å lage enkle veveteknikker for klær, tilfluktsrom og beholdere.
Etter hvert som samfunnet utviklet seg, ble vevematerialer mer mangfoldige, og utvidet seg fra plantefibre til animalske fibre som ull og silke. Veveteknikker ble også stadig mer sofistikerte, og utviklet seg fra enkel flatveving til kompleks tre-dimensjonal veving, med et rikt utvalg av mønstre og farger.
I Kina har veving en dyp kulturell arv. Ulike regioner og etniske grupper har sine egne unike vevestiler og teknikker.
Disse veveteknikkene har ikke bare praktisk verdi, men har også rike kulturelle konnotasjoner og nasjonale følelser. Overført gjennom generasjoner, har de blitt en uunnværlig del av tradisjonell kinesisk kultur.